Hverdagen har definitivt landet. Og skal hverdagen gå opp, må vi ha gode vaner og rutiner. Opp sju, i seng elleve. Spagetti på tirsdag, taco på fredag. Har vi tatt et valg som funker, slipper vi å ta tenkejobben neste gang. Slik frigjør vi oppmerksomhet og lommer av tid. Vanene er liksom tilværelsens motorveier. 100 km/t rett fram til ønsket resultat. Deilig riskfritt og forutsigbart.

Vanefella
Her om dagen kjørte jeg mosjonsrutinen min, (jeg har en time – jeg rekker en runde rundt Østensjøvann). Vel framme, innså jeg trist at jeg hadde gått hele turen på autopilot, og knapt registrert noe av det fine landskapet der. Beina hadde gått veien de kunne, mens mine hverdagsoppgaver hadde kvernet i hodet. Jeg følte meg ikke særlig forfrisket.
Jeg hadde gått i vanefella. Frosset i et mønster som var trygt og enkelt, og som hverken utfordret hjernen eller hjertet. Sunket ned i en mental tredemølle. Blind for hverdagens magi og skjulte gleder.

Da det ble helg dro jeg dit igjen. Jeg ville ta opplevelsen tilbake. Nå forlot jeg stien og gikk ut på isen. Denne gangen husket jeg å se meg rundt, åpne opp og ta inn omgivelsene.
Her ute ble jeg invitert til å bevege meg i et landskap som vanligvis er utilgjengelig. Horisonten var vid. Jeg så verden fra et nytt perspektiv, og var i stand til å utforske fra innsiden. Jeg så stiene jeg vanligvis følger og skogen jeg går gjennom, på avstand. Fuglene og vegetasjonen som alltid skjuler seg i sivbankene langs vannkanten var mer synlige herfra.

Jeg fulgte nøye med på hvor jeg satte føttene, og justerte hele tiden gangrytmen etter variasjonene på isens overflate. Noen felter var glatte og gjennomsiktige, og noen ruglete og dekket med snø. Innimellom hørtes et hardt smell når isen ekspanderte og sprakk. Jeg kunne legge meg ned på isen å titte inn i en mørk sprekk, hele veien ned i det kalde vannet.

Nysgjerrighet
Jeg hadde skrudd på nysgjerrighetsbryteren. I nysgjerrigheten bor en fordomsfri åpenhet som hjelper oss å se det eksisterende med friske øyne, og lar nye kvaliteter tre fram.
Vanefella er nysgjerrighetens motsetning. Se bare på vårt forhold til andre mennesker. Faktisk er det ofte våre aller nærmeste vi lytter dårligst til. Vi har hørt dem snakke så mange ganger før, at vi antar at vi vet hva som kommer bare de åpner munnen. Gjesp, så kjedelig. Dermed opplever vi ikke de vi er mest glade i. Uten nysgjerrighet går vi glipp av alle de små signalene den andre sender ut. Og berøver oss selv for små gleder og overraskelser.

Den nysgjerrige har evnen til å glemme seg selv, lene seg over til den andre og stille spørsmålene som skaper refleksjon og dybde. Vi ser hverandre. Vi blir klokere. Vi blir fascinert. Slik styrkes relasjoner.

Når går du i vanefella?
Hva skal til for at du legger dine hverdagstanker til side et øyeblikk, og lar deg begeistre?
Hva er tre ting du vil gjøre for å strekke din nysgjerrighet?

Heidi Sellevold jobber som coach, skribent, kurs-og foredragsholder. Hun er utdannet medieviter og sertifisert CTI-coach.